Farmasøyt Carina Jochum, Port au Prince, 3. februar 2010
«De siste to dagene kunne ikke ha vært mer kontrastfulle. Som farmasøyt i Humedica-teamet har vi to arbeidssteder: den mobile stasjonen i Leogane og sykehuset Espoir, hvor det utføres kirurgi. I går var jeg i Leogane, i dag på Espoir.
På begge lokasjoner er vi godt kjent med arbeidet, som gjør lovende samarbeid mulig. På turen til Leogane kan man se den fantastiske framgangen som har skjedd den siste uken. Jeg fikk følelsen av at livet sakte former seg på ruinene. Flere og flere gateselgere tilbyr typiske varer som mobiltelefoner, sko, t-skjorter, frukt og grønnsaker. Det er lange køer foran supermarkedet, folk har begynt å koste søppel og tenne gatelys om kvelden. Rennesteinene blir renset for steiner og søppel, regntiden begynner snart.
I går så jeg det første trafikklyset som fungerte igjen, vi måtte til og med stoppe for dette røde lyset. Turen kan være plagsom, men det er interessant også. Det er fortsatt mange pasienter som venter ivrig på oss i Leogane hver morgen, de sitter utålmodig i «venterommet» foran teltet. Humedicas indremedisiner gjør stort sett allmennpraktikerens arbeid, fordi den helsetjenesten også brøt sammen etter jordskjelvet. Det er interessant å observere hvordan sykdomsmønstrene endres fra dag til dag. Den akutte fasen går sakte over, og det er mange problemer som skyldes at folk bor i telt og ikke har tak over hodet lenger. Den neste radikale endringen vil begynne med regntiden. Det er bare enkelte tilfeller av feber og diaré, så langt. Nå er det stort sett smerter, bronkitt og vaginale infeksjoner.
På Espoir er våre plikter helt annerledes. Vi har tatt opp farmasøytrollen littegrann, i dag startet jeg en farmasøytisk visittrunde. Det er 50-60 innlagte traumapasienter, som vi besøker etter legens visitt, og sjekker medisineringen. Dette inkluderer også administrering av heparininjeksjoner. Siden denne oppgaven ikke tar hele dagen, hjelper vi alltid til når det er nødvendig, og er godt vant med oppgaven som assistenter ved bandasjeskift.
Den største utfordringen er pasientenes smerter forårsaket av denne prosedyren, siden dette ikke er noe man ser på et lokalapotek i Tyskland. Pasientene er glade for at noen er der for å ta hand om dem på best mulig måte. Om morgenen, når teamet ankommer sykehuset og dagens første møte, blir vi ønsket varmt velkommen fra alle kanter. I Tyskland er det helt annerledes, siden det ikke er noen senger i midtgangen, og personalet ikke ankommer som et helt team. Kanskje det er derfor det er et så kjærkomment øyeblikk. Du føler deg som en del av et kjempebra team, og du får lønn i pasientenes smil, som du setter sånn pris på.
Siden Espoir ikke er så langt unna, gikk kollegaen min Julia og jeg hjem til fots i dag. Dette var også et veldig verdifullt øyeblikk, siden en igjen får et helt annet inntrykk av all ødeleggelsen som fant sted her. Det er mer tid til å ta det inn over seg, legge merke til flere detaljer og til å føle mer intenst hvorfor du er her, og hvorfor det fortsatt er så mye arbeid som venter oss.»
