Farmasøyt Carina Jochum, Port au Prince, 1. februar 2010
«De siste dagene har jeg jobbet på sykehuset Espoir. Den medisinske helsetjenesten der er annerledes enn i Leogane, det er ingen allmenntjeneste i det hele tatt. Kun alvorlige skader blir tatt hånd om, det vil si pasienter med kompliserte brudd eller store sår. Mange av pasientene har ligget under ruiner i lang tid, og har blitt dratt ut med stor anstrengelse. Ofte er amputasjon den eneste måten å redde pasientenes liv. Selv da kan det bli livstruende infeksjoner, siden sterile forhold slik vi kjenner dem i Tyskland, ikke kan oppnås. Legenes arbeid her fortjener vår største respekt.»
Dr. Julia Micklinghoffs arbeid fortjener også vår største respekt. Med kommende utfordringer i sinnet, beskriver hun den vanskelige oppgaven med å etablere et apotek på Espoir som følger:
«Apoteket på Espoir er satt opp. Medisiner, kompresser og annet utstyr er i orden. Det medisinske personalet har ikke mye tid til pasientomsorg utenom visitt, kirurgi og sårskift. Derfor planlegger vi en farmasøytisk visittrunde, med en farmasøyt som tar seg tid til å sjekke reseptene til hver enkelt pasient, og forklare riktig bruk for pasienten, ved hjelp av tolk. For øyeblikket er det desperat behov for hver eneste hjelpende hånd på Espoir, alle hjelper til der det trengs mest. Derfor hjelper jeg for det meste anestesilegen på kirurgisk avdeling med å forberede narkoser, lokalanestesi og annen smertebehandling. Komplisert kirurgi utføres ofte med ketamin og midazolam som eneste sedasjon, og pasientene lider ofte av sterke smerter under operasjon. Uheldigvis er det ingen andre tilgjengelige alternativer.»
